My sweet prince

Har jo tidligere skildret M's personlighet som at den tendensere til den mer dramatiske sorten, type; "jeg nedlegger protest mot dette forslaget osv osv" dersom det er noe han ikke er helt fornøyd med.

For all del; ingen av barna mine er noe særlig bråkete av seg, dette er mer en personlighetsskildring.

Morsomt var det derfor for meg, da jeg så at BA hadde fanget dette uttrykket med kameraet sitt her om dagen.













Jeg har nemlig hørt at drama queens ofte legger hånden til pannen i det de dåner...
Ingen dronning her, men en liten dramaprins har vi nok til tider ja!

Walk on the wild side.

Vel, ikke så vilt kanskje, men vi hadde vår første lille tur ute uten barnevogn i dag. Med barn da, vel å merke. Vi bestemte oss for å prøve ut de fine bæresjalene våre, som vi helt klart ikke har slitt ut siden barna kom. Moby-wrapen (shameless plug) er i bruk i heimen av og til, men kommer nok til å få litt mere fartstid etter dette.

Vi satte lista forholdsvis lavt og siktet på en tur på bensinstasjonen for å kjøpe en kopp kaffe. Ja... for benser'n-kaffe er jo det beste man kan få, ikke sant? Vi endte derimot opp med å ta en kjapp høyresving og tok en liten test av McDonalds sin latte istedet. Den er ikke så verst, men kanskje litt liten?

Nok om det, det var nå gutta som skulle få luftet seg en tur da. M fikk nok ikke med seg så mye av det, da han hadde sovnet i bæresjalet allerede før vi forlot leiligheten vår. L var litt mer interessert i hva som foregikk, så han hadde hodet opp og ut mye av tiden. Han måtte til slutt gi tapt for Ole Lukkøye han og på vei hjem igjen. Vi hadde med oss kamera, så her følger noen bilder fra turen.


Det aller vanskeligste er faktisk å komme til innerlommene med en unge på magen. :) God trening er det sikkert og. 8 kg på magen må jo være sunt!

En del av flokken...

Nå er gutta døpt, og dermed en del av den kristne menighet.

En hektisk, men kjempeflott dag. Når jeg tenker meg om, var vel dagene før dåpen de mest hektiske med matlaging, pynting osv.
































L har på seg en kjole som min kusine har sydd med hardangersøm av min søsters svigermor (laget for mine tantebarn), og M har på seg en kjole som er sydd for anledningen av min søster. Hun har også laget nydelige dåpsluer og dåpssmekker i gammel tradisjonell stil, helt utrolig vakre!!!













Disse nydelige pleddene/teppene lå på gavebordet, og det er min tanteunge på 8 år som har tegnet motivene (så er de brodert på teppet).













Jeg er så utrolig imponert over min kjære søsters mange talenter?!
Dette blogginnlegget er en oppriktig hyllest til deg og dine gode egenskaper, både som syerske, strikkerske og aller viktigst; min søster!

My heart will go on

I går var det tid for kontroll på Ullevål sykehus.
Begge guttene hadde bilyd på hjertet, og mens vi lå på barselavdelingen fikk begge en liten svipp over på Barnesenteret hos hjertespesialist.
En såkalt VSD var konklusjonen (eller rettere sagt to). Enkelt forklart hull i veggen mellom hjertekamrene. Vi fikk beskjed om at vi ikke skulle bekymre oss unødig, at dette var veldig vanlig, og at på 75 % av de som hadde slike hull grodde hullet igjen av seg selv. Av de 25 % hvor det ikke grodde hadde de aller, aller fleste ingen komplikasjoner med det.

Siden jeg allerede nærmet meg galskapen pga svangerskapskløen, var jeg lydig og dyttet dette laaangt bort i underbevisstheten.
Litt bekymring har vel dukket opp til overflaten når jeg f.eks purret på innkalling til undersøkelse (skulle egentlig vært der etter 4-6 uker), og når innkallingen kom.
Verst var det likevel søndag kveld, når jeg for første (og siste!) gang googlet tilstanden. Aldri mer.

Her ser dere de skjønne små under EKG-undersøkelse. De fikk også ultralyd etterpå. Oppførselen var som vanlig helt eksemplarisk, og vi brukte såvidt litt av siste halvdel av dobbelttimen vår.

































Enden på visa var at M ikke lenger har bilyd, og at hullet er så godt som grodd igjen. Legen kunne såvidt se spor etter hullet ved grundig leting.
L har fortsatt bilyd, og fortsatt hull, men hun mente at også dette kom til å gro fint igjen. Han skal imidlertid inn på en kontroll til (om 3-4 måneder).
Til tross for minimal bekymring (i alle fall langt fremme i bevisstheten), var det nok to letta foreldre som gikk bort på Ullevål hotell for å ta en kaffe. Litt mimring ble det når vi så alle de bittesmå nurkene som ble trillet i sykehustrillene. At våre var så små må jo bare ha vært en drøm?!!