Det går mot slutten av min pappaperm, og det er vel på tide med en liten oppsummering, i og med at oppdateringene på den fronten har vært heller få. Det er fint å ha noe man kan dytte foran seg :)
Det har skjedd ganske mye, og det er nesten litt rart å tenke på hvordan gutta var da jeg begynte i permisjon, og hvordan det er i dag. Det er jo alle de små tingene da, de som man nesten ikke merker noe til, eller glemmer at de ikke kunne eller gjorde for bare en uke siden.
"Sjekker du kamera så sjekker jeg blitzen."
L hadde allerede begynt å krabbe litt for 5 uker siden, men farten tok seg betraktelig opp etterhvert, og nå kan han stort sett være hvor som helt i løpet av circa femten sekunder. Han har lært seg hvordan man kommer ned etter å ha klatret opp for å trippe en liten runde langs stuebordet, og han har såvidt begynt å finne ut at det går an å sitte på knærne uten å velte (han klarer ikke å sette seg ned på rompa uten hjelp enda... Det kommer nok).
"Stilig veranda. Den er min."
M har «endelig» fått dreisen på krabbinga han og. Etter en tur til manuellterapeuten, så begynte brikkene å falle på plass. Han hadde hatt noen låsninger som var åpnet opp, og det var en helt ny gutt som kom til syne. Han hadde vært rimelig frustrert og sutrete over at broren kunne frese rundt på gulvet som en hockey-puck, men selv kom han ikke av flekken, med unntak av litt kålorm-åling, men det kommer man jo ikke langt med uten å bli sliten. Nå er det helt andre boller. Han er og den som kan sette seg fint på rompa etter litt krabbing og var veldig stolt hver gang i begynnelsen.
Obligatorisk smilebilde.
Begge gutta våre har nå fått bekreftet at de har KISS (Info). Kortversjonen er at de har hatt noen låsninger i rygg/nakke. Disse er åpnet av manuellterapeut. Vi trener litt med dem hver dag, og fått litt oppfølging av fysioterapeut, så det går så bra så. Det var ikke noen som fanget det opp, for gutta er visst ikke akkurat typiske tilfeller. Men vi mente det var nok symptomer til å ta en sjekk selv. Flinke oss (spesielt B) for at vi gjorde det.
"HÆ! KISS?! Må vi ha på sminke?"
De er også gått fra å være enkle å holde styr på til å krever konstant overvåking. Med den nye mobiliteten kom det nemlig et helt univers å utforske, rive ned, klatre opp på og ta fra hverandre. Som de jo skal. Det er vel nå vi skal merke litt til hvordan det er å ha tvillinger. For til nå så har det egentlig vært bare en dans på roser. Alt har gått som smurt. Nå blir det nok litt mer å ta tak i, hehe :)
"Vent'a. Jeg har nesten fått tak i'n."
"Pappa! Se hva som skjedde nå!"
Heldigvis har hatt en lekegrind stående, så nå kommer det godt med å kunne begrense ungene litt til tider da man på ta seg av det nødvendige i leiligheten. Det er ikke for mye protester, men tålmodigheten med grinda er noe vi må jobbe litt med.
Pappan er veldig stolt av ungene da, de er så flinke så, og går å nynner på «babba, babba, babba» hele dagen. Kommer når jeg roper på dem gjør de og (vi får se hvor lenge det varer...). Det beste de vet er selvfølgelig når pappan legger seg på gulvet og lar M og L få sitte å dille med beltespenne, tenner og hår. Også er de så flinke til å sjarmere alle når vi er ute på tur til butikken eller hvor det nå enn vi er. Blide og fornøyde er hovedregelen (som vi jo vet har unntak).
Sjarmtroll på butikken.
Matveien er de begynt å skille seg en del. M tar det meste som blir servert, mens L er noe kresen, eller iallefall skeptisk. Det meste må smakes nøye og det følger gjerne noen grimasser og litt grøssing før det er ok. Det eneste som ikke har falt i smak i det hele tatt har vært fiskeboller i hvit saus (sånn på glass). Det var ikke snakk om. Ikke for M heller forøvrig, så det er tydelig at den typen mat ikke er helt klar for å bli satt på menyen.
"Er det bord på menyen?"
Jeg er jo litt i overkant ivrig med fotograferingen, og det gir seg heldigvis utslag i en del gode bilder, som dere sikkert ser. De fleste av de som er i dette innlegget er uten «juks».
Her Har M fått låne kamera til å ta et selvportrett
Nå er det bare noen dager til det er ferie for oss alle, og det blir nok fint å ha mamman med igjen, ikke minst for ungene, som jeg nok tror savner henne litt på dagtid. Det er iallefall over seg av begeistring når hun kommer hjem. Jeg håper og tror at de kommer til å være sånn når jeg kommer fra jobb og.
L syntes det var urettferdig at M fikk ta bilde av seg selv,så han måtte få kamera han og.
Det har vært mye morro, litt stress og litt slit, men jeg vilel ikke vært foruten det å ha hatt eneansvar på dagtid i en periode.
