Det startet med at L utviklet en smule vannskrekk, og slettes ikke ville bade mer. Han skalv og gråt, og var tydelig redd og ukomfortabel med hele opplegget.
Gråten startet allerede ved løfting inn i badekarnisjen, så her måtte noe gjøres.
Litt brainstorming mellom mamma og pappa, og vi bestemte oss for å prøve å gjøre badingen så morsom og hyggelig som mulig, samtidig som vi ikke måtte gjøre for big deal ut av det.
Det første vi gjorde var å sette badebalja i stua, siden han reagerte allerede før han kom i vannet, tenkte vi det kunne ha noe å gjøre med de akustiske forholdene på badet.
Deretter var det nynning, synging, dikting av nye sanger og vill lek fra mamma, mens pappa holdt gutten. Litt gråt var det første gangen, men vi fikk da distrahert gutten lenge nok til at han ble både vasket og puslet med. Gråten stagget, og det virket som en relativt positiv opplevelse.
Neste gang var det samme opplegget, men ingen gråt denne gangen.
En meget alvorlig liten mann var det imidlertid, som i full konsentrasjon slo i vannet og forsøkte gjøre seg kjent med dette nye elementet.
Sist gang var det heller ingen engstelse å spore, og smilet var nå på lur mens han slo og sprutet vann til ikke en mamma eller pappa var tørr.
M har vært en liten frosk hele veien, han er like rolig og avslappet i kroppen uansett hvilke element han befinner seg i. Etter siste gangen vil han gjerne ligge og "flyte" mest mulig på magen, så badekaret må nok tas i bruk for han så han kan få sparket fra seg litt.
Neste gang blir det nok forsøk på bading på badet. Det er nok grenser for hvor mye laminatgulvet tåler av vann....
